Gjeting og sporing og litt til...

March 30, 2016

Jeg hadde jo ambisjoner vøtt... ambisjoner om å blogge igjen. Det varte jo ikke så lenge, men det har ikke vært så mye å blogge om heller. Jeg er jo ikke en sånn som skriver dype, filosoferende innlegg på nett, ikke fremmer jeg politiske ståsteder heller - jeg er vel mer sånn "der og da"-blogger som skriver om det vi gjør, uten dypere mening enn det *ler*. Det er ikke det at jeg ikke engasjerer meg i ting utenom hunder altså, men jeg tenker at jeg ikke trenger å belemre andre med mine mer eller mindre politisk korrekte tanker :D. Så da blir det hund, da, som tema. 

 

I vinter har det ikke akkurat vært drømmeforhold for en som er glad i å gå på ski, jeg er ikke fanatisk altså, jeg slutter å gå på ski når det blir klisterføre f eks, eller når det er så hardt i løypa at det er vanskelig å bremse - alternativt vondt å bruke den STORE bremsen... Da det endelig BLE fint skiføre, så gikk firbeinstrekkeren og fartsholderen min i stykker. Stakkars Willy ble plutselig, helt ut av det blå, halt. Ikke sånn at han haltet på tur, men etter å ha ligget i ro en stund etter aktivitet så hinket han gjerne på tre bein en stund - inntil jeg åpnet ytterdøra og slapp hundene ut. DA var han brått helt frisk igjen. Jeg aner ikke hva som var galt - vi røntget kneet hans, siden det så ut til at det var der han hadde vondt og han var tydelig øm når man tok på kneet og strekte på det. Røntgenbildene viste egentlig ingenting - jeg hadde jo mistenkt forkalkninger kanskje, men det så helt fint ut. Det ble beordret Rimadyl og noen uker i bånd - bare for å gjøre fra seg. Det ble noen lange uker, ikke så jeg særlig bedring heller. Altså - han haltet jo ikke når han var helt i ro og fikk Rimadyl, men straks jeg tøyde grensene bare bittelitt og tok ham med på en rolig rusletur bortover vegen her (rolig er jo relativt.. alt er egentlig relativt med Willy...), så haltet han etterpå igjen. Etter hvert ble jeg egentlig lei hele greia, og lurte litt på hva jeg skulle gjøre videre. Jeg tok på meg veterinærhatten min og besluttet at søren heller - nå gidder vi ikke mer - nå lar jeg det bare stå til. Dermed tok jeg ham med på en deilig langtur igjen - vi driver ikke med forsiktig opptrening her i gården, nemlig.... og guess what? Han haltet ikke etter turen, han. OK  - jeg dytta i'n en Rimadyl da vi kom hjem, men ellers ingenting. Vi gjentok eksperimentet dagen etter også - og heller ikke da haltet han. Og siden har han ikke haltet faktisk? Så nå er vi tilbake til gode gamle takter igjen, med lange turer og kos helt uten problemer :D. 

 

Men så var det Yasmine, da... Hun måtte jo ta skiturene alene med meg da det var som finest skiføre på Budor. Jeg skal ikke skryte på henne at hun er den fødte trekkhund, men hun luntet nå avgårde sammen med meg, med tidvis stor glede *host*. 
 

 Det ble en del deilige skiturer på oss i løpet av et par-tre uker... 

Men vi har jo også gjort litt andre ting. Gjeting f eks! To ganger i vinter har Yasmine og jeg vært avgårde til Årnes for å gjete litt. Hun begynner etter hvert å få taket på dette altså, og siste gangen var hun riktig så flink! Da kunne hun liksom alt, da... Hun dekket helt av seg selv på riktig sted i forhold til meg og sauene, hun var veldig lydig og styrbar, hun responderte veldig bra på gjeterstaven og var lett å styre i riktig retning. Det var faktisk helt fantastisk moro å kjenne på hvordan dette faktisk skal være :). Jeg gleder meg til vi skal gjete mer i sommer :). 

 

Men - vinteren varer jo ikke evig, så i løpet av de siste dagene har omtrent all snøen forsvunnet - og som en følge av det har jo sporskogen dukker opp igjen :D. Yeyyy! I kveld startet vi dermed sporsesongen med årets første spor. Jeg er jo en rasjonell kvinne, så jeg slår jo to fluer i en smekk. Dermed gikk jeg ut et spor til Yasmine på ca 3-400 m (m 4 gjenstander) og fortsatte bare videre med et spor til Willy som også var ca 3-400 m. Tanken var at han skulle få gå sporet til Yasmine OG det sporet jeg la til ham... litt gjenbruk der altså :D. 

 

Yasmine er jo en behagelig hund å gå spor med. Hun går rolig avgårde i et behagelig tempo, nøyaktig og pertentlig - og hun fant selvsagt alle pinnene sine. Man misser ikke sporet så lett når det går i sneglefart må vite *fnis*. 

 

Willy fikk jo da et veldig ferskt spor først, som så gikk over i et mye eldre spor. Han var jo, sedvanen tro, litt ivrig i starten, så jeg måtte bare legge ham ned litt i sporet så han fikk samlet seg igjen, men etter det gikk han fort og hardt, men ganske nøyaktig like vel. Han fikk med seg alle gjenstandene i Yasmines spor. Da han skulle videre på det eldre sporet (der gikk det jo ut to spor - det jeg hadde lagt til ham, og det som var etter Yasmine og meg etter at sporet hennes var slutt) var ikke det noe heft. Han skjønte fort hvilket spor han skulle følge og samlet seg godt i sporet. Han sporet veldig veldig bra - men som vanlig veldig intenst... men så kom vi til et område der han alltid har trøbbel... Det er sumpete, mye grunnvann som står høyt, ferten flyter nok veldig utover her - og i tillegg går det masse dyretråkk overalt. DA kokte det i knotten på guttungen altså *ler*. Det gikk i sikksakk, over stokk og stein - og jeg greide jo ikke å lede ham inn på rett spor heller, for man husker jo ikke hvor man har gått, sant? Men brått gikk vi oss på en pinne gitt - og da var det jo plankekjøring til mål igjen. OK - han mista en pinne nedi sumpen der da, men ellers var han da riktig dyktig synes jeg :). 

 

Jeg får vel konkludere med at joda - hundene kan gå spor, de, de bare gjør det på LITT ulik måte liksom :D. 

 

Please reload

Featured Posts

I'm busy working on my blog posts. Watch this space!

Please reload

Recent Posts
Please reload

Search By Tags
Please reload

Follow Us
  • Facebook Classic
  • Twitter Classic
  • Google Classic

© 2016 by Siri Guldseth. Proudly created with Wix.com

Siri Guldseth, Grønsveveien 100, 2345 ÅDALSBRUK | Phone: +47 911 20721 | E-mail: siriguldseth@gmail.com

This site was designed with the
.com
website builder. Create your website today.
Start Now